Flere ganger har jeg sett brødrene mine på 11 år sitte foran pcen og spille World of Warcraft. De sitter der å snakker med en gutt fra Tyskland, som de ikke kjenner. Spiller med han. Dette er helt normalt i dag. Det er blitt så enkelt å kommunisere med mennesker fra andre siden av jordkloden. Jeg står alltid å tyvlytter når de holder på. Det er så morsomt å høre på hvordan de snakker i vei på engelsk. Uten problemer.

Globaliseringen av verden er fascinerende. Vi kan merke at verden har blitt ”mindre”.
Kultur, mat, språk, handel, samarbeid mellom land, klima. Alt dette har vært med i påvirkningen av globaliseringen.
Vi spiser hamburgere fra McDonalds, vi handler møbler fra IKEA, vi danser salsa og vi breaker. Når det har vært et jordskjelv i for eksempel Kina får vi i Norge vite det et kvarter senere. Det er over alle nyhetskanaler, radiokanaler og nettsider.

Jeg synes globalisering er positivt. Det gjør at vi vet hva som foregår i verden og vi kan samarbeide om at det skal bli bedre. Vi får mer kunnskap og vi lærer av hverandre.

photo-gallery.dk

De sier at klær beskriver personen som bærer dem. Om personen går i helsvart, håret har to forskjellige farger og står i alle retninger er det egentlig ingen tvil om at det er en punker vi snakker om. Ved å ha denne informasjonen kan en også tenke seg hva slags musikk denne personen hører på (punkrock) og hva slags type personer han eller hun henger med (andre punkere). Dette er noen av de assosiasjonene jeg har om punkere.

Det samme er med en jente som har stort, blondt hår, mye sminke, rosa klær og en chihuahua på armen. Vi tenker barbie. Dette er noen av de type fordommene vi har bygd opp over lengre tid i samfunnet vårt. Det som er morsomt å tenke på er at disse personene ofte er helt annerledes enn det man tror.

Denne jenta som en tror har lite mellom øra, er kanskje kjempesmart og veldig hyggelig å være med. Dette lærte jeg veldig mye om når jeg gikk på Elvebakken videregående skole. Der ble ungdommer fra hele Oslo; punkere, genier og barbiene samlet. Her ble nye, unike vennskap født. Jeg synes det er utrolig bra at det er blitt sånn. Jeg synes Oslo er blitt en by som aksepterer alle, uansett klær og hårfrisyre. Det liker jeg!

Jeg er en av de som trener regelmessig. Jeg har spilt håndball i 12 år og trening har derfor alltid vært en del av hverdagen min. Jeg synes det er viktig å holde seg i form. Jeg har det bedre med meg selv og humøret er bedre.

Men selv om trening er viktig for meg klarer jeg ikke å komme meg ut på egenhånd. Jeg klarer ikke å ta på meg joggeskoa og løpe meg en tur. Jeg kan ikke forstå hvorfor, for når jeg skal trene håndball har jeg ingen problemer.
Jeg må tydeligvis ha et helt lag som venter på meg for å klare å komme meg ut av døra. Jeg må ha en trener som pusher meg til å spurte den siste lengden eller ta de siste fem push- up’ene. Derfor er jeg imponert over de som er medlem av SATS (da tenker jeg ikke på alle støttemedlemmene).
Uansett, det er en sinnsyk deilig følelse når du er ferdig etter en trening, svett og sliten, og skal bare hoppe i dusjen.

Jeg tenker at alle som ikke trener, bare ikke har funnet sin rette treningsform ennå. Tenk hvor mye morsomt det er å velge mellom. En trenger ikke nødvendigvis bare å løpe. Man kan være med på spinning, dansetimer, yoga, boksing, svømming. Jeg kan ramse opp i det uendelige (nesten). Og etter en har trent kan man med god samvittighet sette seg ned foran tven og være sofagris, og begynne å spise på seg alle kaloriene man har brent bort.

Det er naturens gang!

Men de fleste brukerne hater dem, virkelig hater dem. Jeg er en av disse menneskene.

NSB og tog.

N- S- B. Bare ordet gjør meg sint. Jeg lurer på hvor mange timer av livet mitt jeg har ventet på tog.

Det er sjelden det går en dag uten at et tog er forsinket eller kansellert på grunn av tekniske problemer, personell mangel, sporfeil eller signalfeil. Spor 9 og 10 fylles opp til randen og en kan ikke ta et skritt i noen retning. Vi har blitt fortalt at det kommer til å være togkaos i 30 år til.  Allikevel oppfordrer de alle til å sette bilen igjen hjemme og ta toget. Jeg fant en artikkel som viser at det ikke bare er jeg som er lei. http://www.dagbladet.no/2010/01/12/nyheter/nsb_and_forsinket/nsb/innenriks/tog/9895436/

Jeg synes det er sinnsykt at vi skal finne oss i dette. Et land som Norge burde kunne tilby et bedre kollektivtilbud enn det det gjør i dag. Men det ser ut til at vi må bare smøre oss med tålmodighet. I 30 år!

Allerede fra en er liten blir man stilt dette spørsmålet. Gutter vil bli alt fra superhelter til politi, mens jentene ønsker å bli prinsesser og dyrleger. Den gangen var det så lett å kunne svare, man kunne man ombestemme seg hver uke, hver dag eller til å med hver time.
Derimot om en blir stilt det samme spørsmålet i dag, forventer folk et seriøst svar. De forventer at man har begynt på en utdannelse og har bestemt seg for sitt fremtidlige yrke.

Jeg har vært en av de heldige som har visst hva jeg ønsket å bli. Nå har jeg begynt med mitt andre år i journalistikkutdanningen og jeg er sikker på at jeg har gjort det riktige valget. Det derimot er det mange andre som ikke har. Jeg har venner og bekjente som har begynt på en utdanning, og som har angret i etterkant. Jeg kan forstå dem godt, det er alt for mye å velge mellom. Det finnes ingen grenser.

Jeg synes det er viktig å få kunne ta dette valget selv, ikke bli presset av foreldre, venner eller miljø. Jeg tror det er mange som vimser etter venner eller har tenkt til å følge i foreldrenes fotspor. Jeg synes man skal kunne tenke sjæl og stå på egne ben når det gjelder utdanning og yrket.

Det er verken mamma, pappa eller kompisen din som skal arbeide i den jobben du velger, det er du..

Jaja, det var kanskje greit å bare hoppe i det.

Selv om det er morsomt å se alle andre igjen, er det rart hvor fort en kommer inn i den normale, kjedelige hverdagen. Men jeg er klar for nye oppgaver og utfordringer.

Men når det er skolestart følger det også med fadderuke! Det har blitt mye øl, fest og morro de siste dagene. Nye mennesker å bli kjent med, nye steder å utforske.
Jeg gleder meg veldig til å komme i gang og jeg tror det blir et  supert skoleår.

Da starter vi!!

GRUPPEDYNAMIKK- Et felles mål

En setning som beskriver et gruppesamarbeid kan være: “Uformelle roller med forventninger av resultat, et felles mål.”

Å  samarbeide i grupper er noe en alltid vil oppleve, både på skolen, i jobb og i hverdagen. Det handler om å kunne innrette seg og samarbeide med andre mennesker. En må finne sin plass i gruppen og gjøre sine arbeidsoppgaver. I et gruppearbeid er det viktig at alle tar ansvar så oppgaven eller produktet blir så bra som mulig.

Respekt

I en gruppe finnes det mange forskjellige mennesker med forskjellig bakgrunn, interesser og jobb. Alt dette er med på å utvikle ideer. Noen liker å stå frem og ta lederrollen, noen er mer kreative, andre tar vare på alle i gruppa og får med alle, men noen liker å holde seg mer i bakgrunnen, men allikevel gi gruppa noe. Alle må respektere enkeltindividene i gruppa og fordele arbeidsoppgavene slik at alle får frem deres styrker.

Gruppemedlemmene kan deles inn i ”4 båser”. En trenger ikke nødvendigvis å være i bare en bås, men en tilhører som regel en bås mer enn de andre. De fire båsene er nyskapningsorientert, kvalitetsorientert, relasjonsorientert og resultatorientert.

Om du er innenfor båsen resultatorientert er du en leder type som vil se et resultat. En er viljesterk og vet hva en vil. De som er kvalitetsorientert følger regler og systemer. En vil gjerne ha alle fakta på bordet før man begynner. En annen gruppe er om en er relasjonsorientert. Da er det viktig for en at alle i gruppa er med og at man stemningen skal være god. Ofte er man veldig imøtekommen og passer på alle. Den siste gruppa er nyskapningsorientert. ”Medlemmer” i denne gruppa er veldig kreativ og kommer med mange ideer.

Et gruppesamarbeid vil fungere best om den har medlemmer fra alle disse gruppene. Altså, en leder som vil ha et resultat, en som holder gruppa sammen, en som følger regler og vil ha et system og en som kommer med ideer. Det er viktig å respektere de forskjellige medlemmene da alle har noe forskjellig å by gruppen som kan gjøre oppgaven bedre.

Stor gruppe

Det er stor forskjell på å jobbe i store grupper med mange medlemmer enn om en jobber i små grupper med få medlemmer. Er en i en stor gruppe er det ofte noen som slipper unna med å jobbe. Da er det ofte andre som må jobber hardt og unødvendig mye. Det hele handler om å kunne samarbeide slik at det blir rettferdig fordelt slik at alle er med og tar ansvar. Det gir motivasjon og arbeidsglede å vite at en er viktig for gruppa.

Ofte er små grupper mer effektive. Der er det vanskeligere å snike seg unna arbeid. Gruppa er mer avhengig av hverandre for at ting blir gjort og gruppa skal se et resultat.

Motivasjon

Å motivere er en viktig del av et samarbeid. Om ikke gruppa motiverer hverandre er vil det være vanskelig å kunne jobbe åpent og komme på ideer.

Å delegere oppgaver er viktig for å kunne gjøre en effektiv og god jobb. I en gruppe kan ikke en person ta hele ansvaret, og derfor må oppgavene fordeles. Gruppen burde derfor sette opp en liste med de forskjellige oppgavene de vet at gruppa vil måtte løse og deretter delegere disse mellom medlemmene i gruppa. Å jobbe sammen med andre gjør at en har ansvar ovenfor de andre i gruppa. Man må ta ansvar og gjøre jobben man har påtatt seg så godt man kan.

Is i magen

I et gruppearbeid er ingen ideer for dumme. En ide må utvikles og bygges på videre. Ofte kan det være enkelt å ta den første ideen gruppa kommer på fordi den ideen var så UTROLIG bra! Denne ideen er som regel ikke den beste. Tålmodighet og tid er nøkkelordet. De gode ideene kommer når man har feilet mang en gang.  

I en gruppe er feedback en viktig oppgave. Det kan hjelpe gruppen til å tenke nytt og komme på nye og bedre ideer. Derfor skal ikke feedbacken være negativ, men det skal være konstruktiv slik at det ikke sårer. Det skal hjelpe på en positiv måte.

”Nei” er ikke et ord man skal bruke i gruppearbeid. Ingenting er galt! En ide som kanskje ikke er ultimate ideen kan være en god ”grunn ide” å bygge videre på.

Gruppedynamikk

Kurt Lewin (1890-1947) var mannen som innførte begrepet gruppedynamikk som betegnelse på studier av gruppeprosesser. En gruppe kan betraktes som en dynamisk helhet. Det er noe mer enn en samling enkeltindivider.

Motivasjon, jobbtilfredsstillelse og involvering i beslutningstaking understrekes nå som viktige strategier for å opprettholde effektivitetsgevinstene i gruppearbeid. Dermed åpnes veien for både relasjons- og oppgaveorientering mellom f.eks leder og ansatt.

Ved dette får Kurt Lewin ideer til en generell modell for endringsarbeid. Modellen består av de tre mest kjente fasene (Tine, forandre og fryse igjen). Metoden danner grunnlaget for mye av dagens organisasjonsutvikling.